Birgerpus' historie — Askøy Dyrefristed

Det var vinter og isende kaldt da jeg reiste til Tysnes første gangen. Min venninne Elisabeth var med som sjåfør, og jeg husker at vi spiste matpakke på fergen. Det var en koselig tur, men grunnen til reisen var nok så alvorlig.

Jeg jobbet for Dyrebeskyttelsen Bergen, og vi hadde blitt varslet om en eldre, hjemløs katt som sårt trengte hjelp. Vi håpet å klare å få ham inn i det store buret som vi hadde med oss. Det var speilblankt på tunet da vi ble møtt av en skjønn dame ved navn Dagrun. Sammen med tanten, Olaug hadde hun gjort det til sin oppgave å ordne hjelp til den gamle sliteren. Nå hadde Olaug, som pleide å mate katten, klart å lukke ham inne i gangen sin.

Det gikk dessverre ikke som vi hadde håpet, for dette var en svært redd katt. Da Elisabeth og jeg prøvde å få ham i buret, ble det fullstendig kaos, og da Dagrun gjorde et forsøk klarte han å smette ut. Vi var alle fortvilt, og vi måtte reise hjem uten katt.

Men buret lot vi stå igjen, for Dagrun hadde en plan. Hun trodde hun ville klare å lokke ham inn i buret, om hun bare fikk litt tid på seg. Vi ble enige om at hun skulle prøve på det. Vi kunne selvsagt ha satt ut en felle, men den sto i Bergen, og det er cirka to timer å reise fra Bergen til Tysnes.

Tiden gikk, og vi begynte å gi opp håpet om at planen om å lokke ham i buret ville fungere. Men en dag kom beskjeden fra Dagrun: Jeg har fanget ham! Det var en lykkens dag, og jeg snudde meg rundt for å finne sjåfør, jeg har nemlig ikke lappen. Denne gangen var det min snille svåger Espen som stilte opp.

Straks vi kom tilbake til Bergen ble katten levert til Bergen Katteklinikk for undersøkelser. Det viste seg snart at han var i veldig dårlig forfatning. Kroppen var full i sår og arr fra gamle slåsskamper. Han var selvsagt ukastrert, og da er slåssing med andre hannkatter vanlig. Han hadde også en alvorlig skade i foten, så alvorlig at den var blitt nekrotisk, det vil si at deler av vevet hadde dødd.

I tillegg til de fysiske skadene, var han fullstendig utslitt og livredd oss mennesker som ville hjelpe ham. På denne tiden bodde vi i en tomannsbolig og hadde ikkke plass til flere katter, men vi var på leting etter en gård og lovet at han skulle få flytte til oss, straks vi fikk bedre plass. I mellomtiden trengte vi det perfekte fosterhjemmet.

Min gode venninne Britt, som også var aktiv i Dyrebeskyttelsen, meldte seg. Hun hadde mistet mannen sin Birge,r som var en stor og engansjert dyrevenn, og vi ble enige om at katten skulle få navn etter ham. Britt gjorde en kjempeinnsats for Birgerpus, som til å begynne med lå i skjul under en stol. Med tid og tålmodighet fikk hun lov til å stelle rommet hans uten at han gjemte seg, og han begynte å gi beskjed når han ville ha godbiter og selskap.

Til slutt fant vi vår gård, og Birgerpus ble en del av familien. Han kom raskt inn i gjengen, og er i dag bestevenn med lille Tuva. Selv om han ikke vil bli tatt på av oss mennesker, er det tydelig at han er en tilfreds og lykkelig herremann, som endelig har fått det livet han så inderlig fortjener.

God helg ønsker

Jenny og gjengen

Tuva , Birgerpus og de andre kattene liker seg best innne etter mange år på gaten